Leder:
Arne Rød
mob: 909 26 280
info@frogn-historielag.org

Adresse:
Frogn Historielag
Postboks 210
1441 Drøbak

Bankgironr:
0530 49 53618

Kontingent
Enkeltmedlem - kr 240
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 360
1 Follominne inkludert

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITTEL 7

MIDDELALDERMENNESKETS LIVSVILKÅR.

Etter kristendommens innførelse i Norge får vi vite noe mer om folk og levevilkår enn i fjernere tider. Den kristne kirkes tjenere, klerkene (prester og munker) , kunne skrive. Og skrivekunsten deres visste både konge og bisp å benytte seg av. Kongen holdt nå både krigere og geistlige skrivere i hirden. Det er forholdsvis lite bevart av det som er skrev- et i middelalderen. Men det som eksisterer er, sammen med bygninger og gjenstander fra den gang, grunnlag for det vi vet.

Sagaen var lenge hovedkilden. Alt som er bevart av det som er skrevet i bestemte former for å bevise noe, som testamenter, dommer, skjøter, brev, det som kalles diplomer, er samlet i Diplomatorium Norvegicum. Disse dokumenter forteller om hendinger, meninger og livsbergingsmuligheter i denne fjerne tid. Lovene, både landsdelslovene og Landsloven av 1274, viser samfunnets behov for reguleringer og den enkeltes behov for beskyttelse. Alt som er skrevet, gir glimt av livet den gang. Menneskenes kår avsløres stykkevis. Skal man prøve å få et helhetsbildet, må det også granskes i utenlandske kilder, og historikerne må spekulere og trekke slutninger både fra denne tid, fra tiden før og fra de opplysninger senere tid gir.

Hva var grunnlaget for makt i middelalderen? Det som ga den enkelte rang i samfunnet, var jord og ætt. Den ansette og rike var han som satt med ættegården. (Ætten hadde hatt gården i minst 4. generasjoner eller ættledd} .Den som eide tre gårder, var en betydningsfull mann. Han hadde både en ætt som kunne hjelpe og beskytte seg og jord nok til både god livberging og luksus (vakre våpen, gull og kostbare klær} .Dette var den rike odelsbonde, haulden. Det fantes andre frie menn i samfunnet. De hadde ikke odelsrett, men kaltes årbårne eller rekstegner. De kunne eie hele gårder eller deler av gårder, eller de leiet annen manns jord. Trellene som gruppe forsvant etter kristendommen. Dermed ble det ikke lenger et skille mellom fri og ufri. Den frie befolkning ble etterhvert delt i flere grupper. Ser vi etter Frogn i sagaen finner vi intet. Haugsvik eller Husvik er nevnt flere ganger, både som tingsted og som utgangspunktet for reise til Oslo. Fra Husvik gikk det først over land til Skjaald (det gamle navnet på Bunnefjorden) , deretter videre med båt.

Snorre nevner flere ganger en lendmann fra Hvitsten, Sigurd Sigurdson. Han stagger Sigurd Jorsalfarer en av de gangene han blir styrløs av raseri. Sigurd Sigurdson prøver også å råde sønnen Magnus, senere den blinde, til vettug fremferd. Han går fra ham med ordene: "Jeg skal gi deg det rådet jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald (Gille) kommer med stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam".

Hvaslags makt hadde en lendmann som kunne oppføre seg slik overfor en konge? Lendmannen var av god ætt, oftest den beste på stedet, som hadde fått land, jord av kongen. Derav kommer navnet lændirmenn. Grunnlaget for deres anseelse og makt var deres opprinnelige stilling i lokalsamfunnet, egen ætt og jord I tillegg fikk de makt og jord av kongen, som hans mann.

De gamle landskapslovene (Gulating, Frostadting) ville ikke ha dem inn i lagretten på lagtingene uten bøndenes samtykke. Samfunnet er nå tydelig lagdelt. Noen hadde makt, og noen ville verge sine rettigheter. Antall lendmenn til enhver tid fra Olav den Hellige til Sverre Sigurdsson er blitt satt til 20-30 stykker uten at dette er sikkert.

Årmannen er en annen kongens mann på denne tid. Han bodde på kongens gård i bygda. Gårder med navnet Huseby var slike kongsgårder fra før Hårfagreættens tid. Huseby-gårdene var ledd i kongelig styre av et område. Kongens forvalter eller årmann bodde på Huseby-gårdene. I Follo var det to Huseby- gårder, en i Frogn og en i Vestby, den nåværende Såner gård. på kongens vegne var årmannen rettshåndhever eller politi og skatteoppkrever av de avgifter, veitsle, som kongen skulle ha. Årmannen var ikke høyættet selvom han selvsagt var en fri mann og ikke trell. Han var heller ikke lokalsamfunnets mann .som lendemannen. Det var kongens makt og bud som var hans oppgave å gjennomføre på stedet.

I 1217 fikk Follo en ny sysselmann, Ragnvald Halkellsønn. En sysselmann var oppnevnt av kongen og var hans mann i syslen, dvs. i flere bygder. I Håkon Håkonssons saga for- telles det om hvordan og hvorfor denne sysselmannen ble drept på Husvik av Follo-bøndene. I 1221 holdt Håkon Håkonsson og Skule jarl hirdmannstevne på Husvik. Da fikk Follo- bøndene bokstavelig talt svi for sin fremferd mot konge- maktens representant. Gårdene deres ble nemlig brent av Skules menn.

Senere i samme saga, 1225, blir Husvik igjen nevnt. Kong Håkon farer sjøveien fra Tønsberg 3 netter etter jul (11. januar etter vår kalender) .I tre netter seiler han før han kommer til Husvik. Der treffer han sin betrodde mann, Dag- finn Bonde, som kom fra Bergen. De snakker om landets frem- tid hvis Håkon ikke skulle komme tilbake fra sin straffe- ekspedisjon til Vermland. Det var nemlig dit han aktet seg nå, for vermledningene støttet ribbungene som stadig angrep hans kongedømme.

På Husvik fikk kongen og hans følge skysshester. De red til Bunnefjorden. Derifra for de sjøveien til Oslo.

I Oslo satt på dette tidspunkt bisp Niko1as. Forholdet mel- lom ham og kongen var ikke tillitsfullt. Dette kan kanskje være en forklaring på at Dagfinn Bonde foretrakk Husvik som møtested i stedet for Oslo, når landets skjebne skulle diskuteres.

Jordeiendommer var både personlig eiendom (ætten beholdt sitt tak i den gjennom odelsretten) og grunnlaget for be- regning av skatter og avgifter til konge og kirke. Den første ytelsen til kongen hadde vært å gi ham og hans følge kost og losji, veitsle, når de kom. Under Håkon Adelstens- fostre kom et nytt krav til bøndene, nemlig leidangen. Den gikk ut på å stille skip, mannskap, våpen og kost til rådig- het for kongen når han bød ut leidang. Denne plikt lå på kystbygdene og så langt inn i landet som laksen gikk opp i elvene. Selve utskrivningsområdet ble kalt skipreide. Frogn hørte til vestre skipreide i Follo. Hvert skipreide skulle stille en tjuesesse, dvs. 20 par årer. Bemanningen var 20 mann til å ro og 80 krigere. Maten skulle vare i 2 måneder. Leidangsytelsen gikk til slutt over til å bli en skatt til staten. Den ble ikke avskaffet før i 1836.

Avkastningen av gården, dvs. det gården ga av korn og smør og annet, ble beregnet, og var det som leidangsytelsen ble bestemt etter. Leidangsytelsen beregnet på denne måten ble kalt landskyld. Hva landskylden gikk ut på, ble igjen kalt boltall, mælesbol eller mamatabol (månedsmaten til leidangen) .I Follo brukte en markesbol og øyresbol. Det innbyrdes verdiforhold her, var som i myntsystemet. 1 sølvmark (opprinnelig 214,3 gr. sølv) inneholdt 8 øre. Hver øre kunne deles i 3 ertoger. Gårder på to markebol var fullgårder. Verdien av markebolet ble ikke regnet i sølv eller mynt. Det ble regnet i naturalia (produkter) som smør, korn, salt, skinn, kyrlag, eller på Vestlandet i fisk.

Uttrykket kyrlag betyr at den kua som var godkjent som betalingsmiddel skulle fylle visse krav. Den skulle ikke være over 8 år, ikke hatt mer enn 2 kalver, være frisk, lytefri på spener og kalveferdig 25. januar.

Smør ble regnet i laup. 3 lauper smør var i verdi lik et kyrlag. Østenfjells var det i vekt 17,9 kg. Korn ble regnet i skippund tunge lik 159,4 kg. , salt gikk i lispund lik 7,9 kg.

I Frogn ble skatten ofte beregnet i salt. Navnet Saltbua ved Løkkedal vitner om at koking av salt fra sjøvann var en næring som ble drevet i bygda.

Hvordan drev Frogns-bøndene jordbruk fra vikingtid til Svartedauden? Lovene inneholder bestemmelser om jordas dyr- king, og om jordleie. Skatter og avgifter forteller også om jordbruk fordi jordas avkastning delvis gikk til det.

De vanligste kornslagene var bygg og havre. Bygg er oftest nevnt som verdimåler og betalingsmiddel. Det het seg at havren var en utarting av bygget som var det egentlige korn. Dette kom av at havren tålte fuktig og kjølig klima bedre enn bygget. Såkornet var ofte en blanding av bygg og havre (blandkorn) .I kampen for å vokse opp vant havren, fordi den klarte seg best under lite gunstige forhold. Men alle som så en slik havreåker og visste at det også var sådd bygg der, kunne fortelle hva de hadde sett med egne øyne, nemlig at bygg ble forvandlet til havre.

Det ble dyrket litt hvete på de største gårdene. Den var til gjestebudskost. Nepe, løk, kvann, humle (til ølbrygging), kål, erter, bønner og dessuten hamp og lin fantes også på vikingtidens gårder. For her gjaldt selvforsyningsprinsippet. Gårdene produserte først og fremst til underhold for dem som bodde der. Skattene og avgiftene ble også betalt med gårds-' produkter. Det var jo gården som var grunnlaget for skatte- beregningen.

Loven bestemte at jorden skulle ligge til trede hvert 4. år, dvs. den skulle ligge som beite og få gjødsel som falt fra beitedyrene. Det var også lovbestemt at det skulle være et kyrlag for hvert såld utsæd (et såld = t skippund, ca. 80 kg).

Husdyrene var storfe, hest, sau (ull til klær) , gris, gjess og høns. Geiter fantes også, selvom geit og geiteprodukter ikke var lovpåbudt betalingsmiddel. Sammen med sau (smalag eller smålag) ble det regnet 6-8 sau eller geit på et kyrlag. Geiteskinn var ellers god salgsvare. Grisene levde lenge, 1 1/2 år minst, og de fant maten sin på beite om sommeren. Griseløkka som navn på et jorde forteller om det.

Jordbruksredskapene var mest håndredskap. Ard og plog med jernskoning var opprinnelig trukket av okser på hver side av en stang fra plogen. Senere overtok hesten. Skokledrag ble da forbindelsen mellom trekkdyret og redskapen. Av håndredskapen var nok trespaden flittigst i bruk. Greip, høygafler og river var av tre. Det som fantes av harver, var også av tre. Smedens arbeid var ljå og sigd, tenner til hakker og grev ble også smidd i smia av jern.

De vanligste uthusene var stall og fjøs. Foret ble nok satt både i stakk under åpen himmel eller lagt i uthusbygningen, låven. Ellers fantes det på gården i hvertfall stue, stabbur og ildhus.

Det var husdyrene som ga det meste å leve av. Derfor gjaldt det å fø flest mulig vinteren over. Om sommeren fant de maten ute. Levemåten om vinteren for husdyrene var heller skral: høy, halm, kvist, bark, løv. Men kyrene fikk salt hver dag. De ble også sluppet ut i en innhegning foran fjøset: nautgarden eller uttunet, for å drikke vann og gnage småkvister hver dag. Foran de andre husene ble gårdsplassen kalt inntunet.

Avkastningen av dyr- og planteproduksjonen (melk, kjøtt, ull, korn) er beregnet til 1/10 av hva den er i dag, beregnet pr. enhet.

Hvor mange mennesker kan det ha levet i Frogn på denne tid? Det er gjort flere beregninger av gårdstallet og folketallet omkring år 1340. Det er sannsynlig at det var mellom 500 og 600 mennesker i Frogn på denne tid. Gårdsbrukene er beregnet å være ca. 100 som selvstendige gårder. Selvom den altoverveiende befolkning var knyttet til gårdene, så var det nok en del som søkte sin næring i arbeid for andre. Saltkoking er allerede nevnt, fiske er også en naturlig næringsvei i Frogn. Frogns grunnareal ~r 91 kvkm. (landareal iberegnet øyene) . Den gang hadde hvert menneske til disposisjon godt over 150 mål. I dag er folketallet 8700 nær 150 ganger så meget.

Hvem eiet gårdene i Frogn i århundrene frem mot Svartedauden? Vi vet hvem som eiet gårdene etter reformasjonen (1537) , og det forteller også om eiendomsforholdene i høymiddelalderen. Eierne av gårdene var 1. brukeren, 2. Hovedøyas kloster, Nonneseter kloster, Verne kloster, 3. Klemenskirken i Oslo, Maria- kirken samme sted, kirker og prestegårder i Ås og Kroer, bispe- stolen i Oslo. Flere gårder kan føres tilbake fra kloster- og kirkegods til kongens eiendom. Dette gjelder bl.a. Froen, Bjerke og Huseby. Cistercienserklostret på Hovedøya eide i alt 21 gårder eller gårdparter i Frogn, bl.a. kirken.

Hvordan var kirker og klostre blitt eiere av gårdene, og bøndene blitt leilendinger? Svaret er først og fremst: ved gaver. Kongen ga gårder til kirken, så ga de enkelte jordeiere av sine gårder for at kirken skulle lese sjelemesser for dem. En sjelemesse er en messe som blir holdt for å minnes den avdøde. Den skal holdes årlig på avdødes dødsdag. For dette fikk kirken eller klostret rett til en viss avkastning av gårdel Resten av kirkens eiendommer skrev seg fra bøter eller kjøp. Den alt overveiende del av kirkegodset var gårdparter, ikke hele gårder. Å kjøpe seg provent vil si å kjøpe seg inn i et kloster for resten av livet. Det var et slags alderstrygd- system som også hadde den fordel at begravelsesfølget ble imponerende, for munker eller nonner fra klostret fulgte til graven. Kristenretten hadde mange bestemmelser med bøtelegging for brudd på dem. De var ikke alltid like lett å overholde. Dermed ble det bot å betale. Bøtene tilfalt bispen, her bispen i Oslo. Dette bøtesystemet ble oppfattet som at det gikk an å kjøpe seg fri fra begåtte synder. Systemet gjaldt altså kristenrettsbestemmelsene, f.eks. bestemmelsene om faste og brudd på helligdagslovgivningen. På den annen side var det vel ikke alltid lett å skjelne mellom hva som var Guds bud, og hva som var menneskenes. Det er det for så vidt ikke i dag heller.

Kongen øket sin eiendom ved skatter og bøter, men minsket den ved gaver.

De av bøndene som eide sin gård, kunne ofte eie gårdparter i andre gårder. Dette kom ofte av at de hadde arvet, men de kunne også ha kjøpt gårdparter.

Til slutt må vi ikke glemme at kirken hadde skattlegningsrett ved tienden, kongen hadde skatteinntekten av leidangen, veit- sle og inntektene av bøter for lovbrudd. For den som skulle betale alt dette, betød det at en del av avkastningen av går- den gikk til stat og kirke. Til slutt kunne hele gården gå med, og bonden ble leilending på sin egen gård.

Like før Svartedauden var eiendomsforholdene til jord i Norge slik: kongen eide 7%, kongens menn 15%, bondegods 37%. Det siste betød at den som eide gården eller gårdparten, var bonden. Brukeren av bondens jord var også leilending, hvis ikke bruker og eier var samme person. Den største jordeieren var kirken. Den eide ca. 41% av gårdene. Mens andre eiendomsforbindelser skiftet, f.eks. ved arv, gaver, bøter, beholdt kirken sin eiendom samlet. For eiere av kirkegodset var ingen person eller verdslig institusjon. Det var den helgen som kirken eller klostret var viet til.

Tidligere er nevnt at i denne tiden økte antall gårder sterkt. Dette er igjen et resultat av økende befolkning. Sammenholder vi disse opplysninger: øking i befolkningen, øking i antall gårder, øking i antall leilendinger, blir den sann- synlige konklusjon at jordleien stiger. Og det gjorde den. Landskylden er beregnet til 1/6 av gårdens avkastning.

Hvordan var hverdagen for middelaldermennesket i Frogn? Fra gammelt av var året delt i et sommerhalvår og et vinterhalvår, et produksjonshalvår og et konsumshalvår. Halv- årene hadde et midtpunkt hver, midtvinter og midtsommer, som hadde med solens gang over himmelen å gjøre. Livsrytmen på gårdene fulgte denne kalenderen, for den er naturlig for den som lever av jord og dyr. De hedenske festene falt innenfor denne rammen. Da kristendommen kom, gikk kirkehøytider og helgendager inn der. Vi finner dem igjen i primstaven.

En spesiell seremoni som tydelig kan spores lengre tilbake, er gangdagene. Kristi Himmelfartsdag var den store gangdagen. Etter gudstjenesten gikk menigheten i samlet prosesjon under salmesang og med lys i hendene ut av kirken og rundt den. Presten ledet bønnen til Gud om beskyttelse mot alt ondt og bad om særlig velsignelse over aker, eng og buskap. på gårdene gikk husbonden ofte selv, med kors i hånden og bad og velsignet sin jord for å få god avling og vern mot villdyr.

Hedenskapet var selve grunnlaget for den enkelte og for sam- funnet. Det var den orden mennesket levde i. Kristendommen var en ny grunnvold og en ny orden for alt menneskelig. Kristendommen henvendte seg til hver enkelt med bekymring for sjelens frelse og et evig liv. Det enkelte individ var verdifullt.

Hva betød dette ytre system med kristenrett, bisper, prester", munker, nonnen, kirkebygg og klostre for middelaldermennesket? Det vet vi ikke. Vi kan tro at kirkene og gudstjenestene med lys og sang og fellesskap ga noe. Sjelemessene viser at middelaldermennesket trodde på en orden for livet som også omfattet døden.

Ble samfunnet menneskeligere da kristendommen ble innført? Vi vet at treller ble frigitt, og at det ble svært strenge regler for å sette ut barn. De skulle være svært misdannet før det ble tillatt. Fattigdelen av tienden viser at en institusjon som kirken, ikke bare slekten, føler ansvar for dem som lider nød. Ekteskapet blir et sakrament. Akkurat på dette området synes ikke de katolske prester i Norge å være noe forbilde. Cølibatet for prester ble aldri gjennomført i Norge, men det var forbudt dem å gifte seg. Men sokneprestens livsledsagerske var av bygdas beste slekter og ble vel aktet. Det katolske presteskap i Norge var for det meste nordmenn. Vel ble ikke ekteskapet formalia oppfylt for soknepresten og hans husholderske, men det "papirløse" forhold var oftest preget av den gjensidige troskap og aktelse som det formelt riktig inngåtte ekteskap krevde.

I domkirkene skulle det holdes gudstjeneste hver 3.time i døgnet. Kl. 3 var det matutina, kl. 6 prima, kl. 9 tertia, kl. 12 sex ta, kl. 15 non, kl. 18 vesper, kl. 21 completorium, kl. 24 nocturnum. Det var klostret på Hovedøya som eide Frogn kirke og jorden omkring. Om munkene var like flittige når det gjaldt gudstjeneste som prestene i domkirken, vet vi ikke. At de var flittige jorddyrkere vitner et navn som Munkejordet om.

Helt til traktorens tid er ordet "non" brukt om et måltid kl. 15. Det var enkelte dager som var nonshelger, f.eks. jul, påske, pinse og Olavsfesten (29. juli) .De begynte helgen kl. 15 dagen før selve dagen. I dag ringes helgen inn kl. 17. Ordet "non" har vært svært livskraftig. Det forteller at helgene betød meget for middelaldermennesket. Kanskje de ikke var så forskjellig fra oss, selvom vi kaller helge dager for fridager i dag.


Innhold

  • Forord
    Skrevet av Rolf Olsrud
  • Kapittel 2
    ELDRE STEINALDER, NØSTVET-TIDEN, 5000-3000 F. KR.
  • Kapittel 3
    JORDBRUK- YNGRE STEINALDER (3000-1800 f.KR.)
    BRONSEALDER (1800- 500 f. KR.)
  • Kapittel 4
    JERNALDER. (FØR-ROMERSK JERNALDER 500-0, ROMERTID OG
    FOLKEVANDRINGSTID 0-570, MEROVINGERTID 570-800.)
  • Kapittel 5
    YNGRE JERNALDER OG VIKINGTID (600-1000).
    GÅRDSNAVNENE FORTELLER
  • Kapittel 6
    DA HVITEKRIST KOM TIL LANDET.
  • Kapittel 7
    MIDDELALDERMENNESKETS LIVSVILKÅR.
  • Kapittel 8
    SVARTEDAUDEN OG ØDEGÅRDENE
    VEIENE - SYKDOMMEN OG DØDSFALLENE - MINDRE AVGIFTER
    GÅRDENE BLIR ØDE - ENKELTE GÅRDER - OPPGANG.
  • Kapittel 9
    HVOR BLE DET AV KIRKE- OG KLOSTERGODSET ETTER REFORMASJONEN?
    BYGDEFOLKETS PLIKTER OG RETTER I STYRE OG STELL FREM MOT 1660.
  • Kapittel 10
    HANDEL MED UTLANDET - DEN KATOLSKE TID - LADESTEDER, TOLLSTEDER.
    HOLLENDERTID - NORSKE SJØFOLK. TIDEN FRAM TIL 1680.
  • Kapittel 11
    EMBETSMENN OG KJØPMENN - TRELASTEKSPORTEN SOM NORSK NÆRING.
    SAGBRUKENE - DRØBAK FÅR KIRKE.
  • Kapittel 12
    SKATTEN, TØMMER OG PARYKKER. KRIGEN DRAR FORBI I 1716. VEIER OG VERTSHUS.
    SORENSKRIVER BEHMANS BERETNING FRA 1743.
  • Kapittel 13
    1814
    MOT KRIGSTIDER - LITT ROMANTIKK OG KJÆRLIGHET -
    KRIGSDELTAKERE - CHRISTIAN FREDRIKS BESØK -
    REPRESENTANTER TIL VALGET AV EIDSVOLLSMENN.
Publisert 06.07.2004
 
 
forsiden | program | styret | vedtekter | utgivelser | slektsgransking | historiske stier | registrering | frogns historie | arkivene | innmelding | lenker
til toppen av siden